Bare kort tid i forveien hadde Østtyskerne klart å bryte Berlinmurens dødelige barriere mot Vest-Berlin. For Tsjekkoslovakernes del lå det et NÅ ELLER ALDRI i lufta.
Ingen jeg vet om våget allikevel tro på det som de neste ukene skulle vise seg å bli kjent som Tsjekkoslovakias ”Fløyelsrevolusjon”.
Vi var egentlig på vei til en teaterforestilling da trikken vi satt på plutselig måtte stanse. I gatene kom mot oss tusenvis av studenter og andre i et gedigent demonstrasjonstog. Den offisielle demonstrasjonen, som skulle legge ned krans ved et minnesmerke over falne studenter, hadde gått ”over sine bredder” og var nå på vei langs elva Moldau og mot Nasjonalteateret. Vi fikk frysninger på ryggen og forsto at her er det noe helt vannvittig som skjer. ”Hvor var alle politifolkene?” Tidligere antydninger til demonstrasjoner var effektivt blitt slått ned av ”Opprørsspolitiet”, som bestod av gutter i 18 års alderen som hadde denne tjenesten som sin verneplikt. De var svært effektive og hadde beslaglagt filmer fra kameraet jeg hadde hatt med på tidligere demonstrasjoner. Noe stemte ikke nå … Kanskje opp imot 10.000 demonstranter i gatene og ikke en eneste politi å se…Vi var ikke sene om å ta plass og ble med blant de første i toget. Da vi passerte Nasjonalteateret kom kjente skuespillere ut i vinduer og på balkonger og ropte ivrige tilrop mot oss. Det var litt som om demonstrasjonene da Sovjetiske styrker invaderte Tsjekkoslovakia i 1968 plutselig hadde kommet tilbake igjen. Toget svingte opp Narodni gaten forbi Kafé Slavia, der ytterligere sympati ble innhentet fra byens bohemer. Vi fortsatte mot det aller helligste..Vaclavplassen.
Utenfor lunchbufféen ”Metro” stoppet det plutselig opp. Det var jo bare 200 meter før Vaclavplassen og i grunnen ikke uventet. Foran oss så vi som vanlig unge politigutter med hvite hjelmer, visir, kølle og skjold. Alle visste at de var i stand til å bruke utstyret, så ingen gjorde ytterligere provokasjoner. De bare stod der og demonstrantene holdt opp stearinlys og blomster mot dem. Det var først etter en stund at vi oppdaget det som skulle vise seg å bli kjent som opprørspolitiets voldelige og feige taktikk og som til slutt utløste
Fløyelsrevolusjonen.
"Bildet er tatt av min lærer Pavel Stecha. Dager før trodde han ingen ting på at tsjekkoslovakere kom til å gjøre opprør."
I motsetning til tidligere, der strategien hadde vært å spre demonstranter ”over alle hauger”, dukket det nå opp en helt ny og uventet situasjon. Bak oss, ved forrige tverrgate, kunne vi se identisk rekke med opprørspoliti. Demonstrasjonen som hadde talt opp imot 10.000 var nå kuttet ned til ca. 2.000. Vi som var der var fanget i en felle. Det ble etter hvert svært stille og alle trakk seg inn mot midten av demonstrasjonen. Vi forsto hva som var i vente. De unge guttene sto ivrige og knuget til sine køller, klare til å slå. Vi sto sammen med en eldre dame som begynte å bli svært engstelig. Rundt oss hadde demonstrantene satt seg ned og holdt hendene i været. Vi tok med oss damen og gikk mot politiguttene. De sperret effektivt vår vei. Damen begynte å gråte. Bak politiguttene sto nok en rekke med eldre politioffiserer, som tydeligvis styrte det hele. En av dem sa ”det er greit” og vi slapp igjennom. Senere har jeg fått vite at vi nok var de siste som slapp ut uten kølleslag.
Vi gikk de 100 metrene ned til Kafé Slavia der vi fulgte resten av dramaet på trygg avstand. Vi så panserbiler med mobile sperringer og et stort antal ambulanser under utrykkning de nærmeste timene som fulgte. Det som skjedde var at alle de ca. 2.000 som ble ”fanget” ble banket opp med køller og spark. Flere av demonstrantene måtte flykte til nærliggende leiligheter der folk gav dem skjul for politimobben.
Tilbake på studenthjemmet var alle i sjokk. Ryktene gikk også om at en student var blitt slått til døde.
De følgende dagene var det løpeseddler over alt i Praha. Radio Free Europe sendte meldinger fra Munchen i Vest-Tyskland og etter hvert ble det kjent for alle hva som hadde skjedd. Situasjonen var ute av kontroll for myndighetene og politiet var borte fra gatebildet. De følgende dagene kom store menneskemengder, opp til 300.000 til demonstrasjoner på Vaclavplassen. Vaclav Havel viste seg for første gang offentlig fra balkongen til redaksjonen til avisa ”Svobodna Slovo” (Det frie ord), som nå trosset all sensur. Politiet glimtet med sitt fravær. De hadde stengt av gata der de regjerte og gjemte seg bort. Rundt Praha sto store Sovjetiske tropper som hadde blitt værende siden invasjonen i 1968. Men Gorbatsjov sa rolig at dette måtte Tsjekkolslovakia selv ordne opp i.
Så hadde det skjedd, det som ingen oppegående tsjekker eller slovaker hadde våget å tro uker i forveien. Landet var med ekspressfart på vei inn i en revolusjon. En revolusjon der kuler var byttet ut med språklige granater rettet mot et regime som på det nivået tilsynelatende var fullstendig ribbet for ammunisjon. Begrepet ”Fløyelsrevolusjon” var født, og etter kort tid var regimets erkefiende Vaclav Havel valgt til landets president.
Siden har mye gått fort. Det Tsjekkia (Tsjekkia og Slovakia skilte lag i 1993) vi skal møte, er i dag NATO, EU og Schengen medlem. Levestandarden er høy og økonomien går så det suser. Litt for godt mener noen. Den store turisttilstrømmingen har vært med på å styrke tsjekkisk valuta slik at tradisjonell eksportnæring, som glassprodukter, er i ferd med å forsvinne helt. Dette kan også true internasjonal filmproduksjon, som er noe av det vi skal se på under vårt besøk i Barrandov Studio.
1 kommentar:
Tusen takk for dine ord. Jeg kommer fra Praha, var ikke på den første demonstrasjon, var ikke student. Men etter det var det ikke en eneste dag uten at jeg var med mengder på Vaclavskem namesti. Fram til nå får jeg tårer i øyne når jeg leser eller minnes den tiden. Tusen takk for at du har skrivet det ned for dem som vil lese dette.
Legg inn en kommentar